Translations: – English  汉语 – tiếng Việt – Español – Italiano –  Français – Magyar –

Português – română – Deutsch – Suomi – Svenska –  Čeština – Русско –Íslenska –

Nederlands – Audio Version

Den nye kapteinen hoppet fra dekk, fullt påkledd og spurtet gjennom vannet. Som tidligere badevakt holdt han blikket på offeret mens han skyndet seg rett mot et par som svømte mellom den oppankrede båten og stranda. «Jeg tror han tror at du drukner», sa mannen til kona si. De hadde sprutet vann på hverandre og hun hadde skreket, men nå stod de bare på sandbunnen med vann til halsen. «Vi har det fint, hva er det han gjør?» spurte hun, litt irritert. «Vi trenger ikke hjelp!» ropte mannen og prøvde å vinke kapteinen unna, men kapteinen fortsatte å svømme hardt. «Flytt dere!» bjeffet han da han skyndet seg mellom dem. Rett bak dem, ikke mer enn tre meter unna, holdt den ti år gamle datteren deres på å drukne. Da hun var trygt over vann i armene til kapteinen brast hun i tårer, «Pappa!»

Hvordan kunne denne kapteinen se – fra femten meter unna – hva faren fra tre meter ikke gjenkjente? Drukning er ikke det voldsomme, plaskende ropet om hjelp som folk flest forventer. Kapteinen var trent til å gjenkjenne drukning av eksperter og mange års erfaring. Faren, på den annen side, hadde lært hva drukning ser ut som fra TV. Dersom du tilbringer tid på eller nær vannet (hint: det gjelder oss alle), da burde du passe på at du og de du er sammen med vet hva man skal se etter når folk er i vannet. Fram til den lille jenta gråt fram et «Pappa» hadde hun ikke laget én lyd. Som tidligere redningssvømmer for kystvakten var jeg ikke det minste overrasket over denne historien. Drukning er nesten alltid en villedende stille hendelse. Veivingen, plaskingen og skrikingen som vi er opplært til å se etter fra dramatiske fremstillinger (TV) blir sjelden sett i virkeligheten.

Den instinktive drukningsresponsen – navngitt av Francesco A. Pia, Ph.D., er hva folk gjør for å unngå faktisk eller oppfattet kvelning i vannet. Og det ser ikke ut slik folk flest forventer. Det er veldig lite plasking, ingen veiving og ingen skriking eller rop etter hjelp av noe slag. For å få en ide om hvor stille og udramatisk en drukning kan se ut fra overflaten, tenk over dette: Det er den nest største årsaken til død ved ulykkestilfelle blant barn under 15 år (nest etter kjøretøysulykker) – av de rundt 750 barna som kommer til å drukne neste år, vil om lag 375 ikke være mer enn 20 meter fra en forelder eller annen voksen. I ti prosent av disse drukningene vil foreldrene faktisk se på mens barnet drukner, og har ingen anelse om hva som foregår (tall fra USA, kilde: CDC). Drukning ser ikke ut som drukning – Dr. Pia beskrev den instinktive drukningsresponsen slik i en artikkel i Coast Guard’s On Scene Magazine:

  1. Sett bort ifra sjeldne tilfeller, vil ikke druknende personer være fysisk i stand til å rope ut om hjelp. Luftveissystemet er designet for pusting. Tale er en tilleggsfunksjon. Før man kan snakke, må man være i stand til å puste.

  2. Druknende menneskers munn er vekselvis under og over vannets overflate. Den er ikke over vannflaten lenge nok til at de klarer å puste ut, puste inn og rope om hjelp. Når druknende menneskers munn er over vannflaten puster de raskt ut, raskt inn igjen, før de på nytt synker under vann.

  3. Druknende mennesker kan ikke veive med armene etter hjelp. De vil av instinkt rette armene ut og presse dem ned mot vannflaten. Slik holder de seg oppe og klarer å løfte munnen ut av vannet for å puste.

  4. I løpet av den instinktive drukningsresponsen kan ikke druknende mennesker frivillig bevege armene sine. Mennesker som holder på å drukne kan ikke, rent fysisk, slutte å drukne og utføre frivillige bevegelser som å veive etter hjelp, bevege seg mot en som redder dem eller gripe fatt i redningsutstyr.

  5. Fra begynnelse til slutt under den instinktive drukningsresponsen vil menneskers kropp forbli loddrett i vannet uten tegn til fraspark med beina. Dersom de som holder på å drukne ikke blir reddet, vil de kun klare å streve i vannoverflaten i 20 til 60 sekunder før de synker helt under vann.

(Kilde: On Scene Magazine: Fall 2006 (side 14))

Dette betyr ikke at en person son roper etter hjelp og slår om seg ikke er i virkelige vanskeligheter – de opplever mest sannsynlig en slags vannskrekk. Dette skjer ikke alltid før instinktiv drukningsrespons, og varer ikke lenge. I motsetning til ofre for reell drukning vil disse være i stand til å bistå sin egen redning. De kan ta tak i livbøyer o.l.

Se etter disse tegnene til drukning når folk er i vannet:

  • Hodet lavt i vannet, munnen ved vannflaten.
  • Hodet lent bakover med munnen åpen.
  • Glassaktige og tomme øyne, ute av stand til å fokusere.
  • Øyne igjen.
  • Hår over pannen eller øynene.
  • Bruker ikke beina – loddrett.
  • Hyperventilerer eller gisper etter pusten.
  • Prøver å svømme i en bestemt retning men kommer ingen vei.
  • Prøver å rulle over på ryggen.
  • Ser ut til å prøve å klatre opp en usynlig stige.

Så dersom en av mannskapet faller over bord og alt ser greit ut – ikke vær for sikker. Noen ganger er den vanligste indikatoren på at noen drukner at det ikke ser ut som om de drukner. De ser kanskje ut som om de trår vannet og ser opp mot dekk. En måte å være sikker: spør dem, «Går det bra?» Dersom de klarer å svare, gjør det nok det. Dersom du får et blankt blikk tilbake, kan det hende du har mindre enn 30 sekunder på å nå dem. Og foreldre – barn som leker i vannet lager lyd. Når de blir stille, finner du ut hvorfor.

(Se en film om Instinctive Drowning Response)

(Special thanks to Hanna Hellem for the translation)

Please shareShare on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn0Share on Google+0Pin on Pinterest0Share on Reddit0Email this to someone